Antisemittismen i Midtøsten

Et av de områdene hvor antisemittismen har fått sterkest fotfeste etter andre verdenskrig, er utvilsomt Midtøsten. Etter krigen har antisemittiske utgivelser blitt spredt i store opplag i regionen. Antisemittismen har også blitt et sentralt ideologisk element blant islamistiske ekstremister der.

Denne teksten ser nærmere på historiske årsaker til oppblomstringen av antisemittismen i Midtøsten, og hvordan antisemittismen kommer til uttrykk i regionen i dag. Ettersom islam historisk sett har hatt en betydningsfull posisjon i området, vil teksten også rette søkelyset mot temaet «islam og antisemittismen».

Islam og jødene: Et historisk omriss

Antisemittiske konspirasjonsforestillinger er i dag antakelig mer utbredt i Midtøsten enn i noe annet område i verden. Dette betyr ikke at slike forestillinger historisk sett har vært særlig utbredt i regionen, eller at antisemittismen tradisjonelt stod sterkere i områder som var styrt av muslimske herskere enn i det kristne Europa.

Ikke-muslimers status i områder med muslimske herskere har variert med tid og sted. Blant muslimske rettslærde ble jøder og kristne regnet som minoriteter som skulle beskyttes mot forfølgelser, men pålegges skatter og ulike restriksjoner. I middelalderen og tidligmoderne tid ble den jødiske og kristne befolkningen diskriminert sosialt og rettslig, men det ble som regel akseptert at de utøvde sin egen religion. Voldelige forfølgelser forekom, blant annet i Granada i 1066, men de var forholdsvis sjeldne.

Skarpe negative uttalelser rettet mot jødene og jødedommen kommer til uttrykk både i Koranen og i Hadithene, men det finnes også vers som tar til orde for forsoning. Ifølge historikeren Bernhard Lewis utviklet det seg heller ikke noen utbredt frykt for jødiske sammensvergelser eller jødisk samfunnsdominans i områder med muslimske herskere i den førmoderne verden. Ritualmordanklager, som dukket opp med jevne mellomrom i Det ottomanske riket, ble for eksempel i de aller fleste tilfeller spredt av lokale kristne. Videre utviklet det seg i liten grad demoniserende forestillinger om jødene, slik som i det kristne Europa i høy- og senmiddelalderen.

Import fra Europa

Mot slutten av 1800-tallet utviklet det seg en moderne antisemittisme i Europa. Her ble den tradisjonelle religiøse fiendtligheten mot jødene supplert med og til dels erstattet av «rasebaserte» argumenter. Ifølge historikeren Gudrun Krämer er forskerne enige om at kjerneelementer i den moderne antisemittismen kom til Midtøsten gjennom kontakt med Europa, altså som en slags «importvare». Fra slutten av 1800-tallet utkom det flere europeiske antisemittiske skrifter på arabisk. I midten av 1920-årene utga kristne i Palestina og Syria arabiske utgaver av falsumet Sions vises protokoller. I 1930-årene begynte i tillegg oversettelser av Hitlers Mein Kampf å sirkulere. Under andre verdenskrig drev nasjonalsosialistene en omfattende antisemittisk propaganda i de arabiske landene, blant annet gjennom daglige radiosendinger.

Hvor sterk innflytelse slik propaganda hadde på den arabiske opinionen før 1945, er omstridt blant forskerne. Det er mye som tyder på at antisemittiske konspirasjonsforestillinger i mellomkrigstiden først og fremst fikk nedslagsfelt i og ble spredt aktivt av bestemte politiske grupper, som den islamistiske organisasjonen Det muslimske brorskap i Egypt. Historikeren Hillel Cohen hevder likevel at bare et mindretall av palestinerne fortolket jødene og sionismen ut fra et antisemittisk verdensbilde i mellomkrigsårene. Likevel var det voldelige sammenstøt mellom jøder og palestinere flere ganger i perioden, blant annet i 1920–21 og i 1929.

Oppblomstring av antisemittisme etter andre verdenskrig

I etterkrigstiden har antisemittiske forestillinger blitt spredt i Midtøsten i et langt større omfang enn før krigen. Særlig etter den israelsk-arabiske krig (1947 ‒1949) har antisemittiske konspirasjonsforestillinger fått stor utbredelse, ikke bare blant ekstreme grupper, men også i populærkulturen og blant akademikere og sentrale politikere.

Hvorfor har denne utviklingen funnet sted? Forskernes syn på dette har vært delt. Enkelte hevder at den økende antisemittismen i all hovedsak skyldtes konfliktene omkring den israelske statsdannelsen og den påfølgende israelsk-palestinske konflikten. De arabiske styrkenes nederlag mot den israelske hæren og den påfølgende masseflukten og fordrivelsen av palestinere, hevdes det her, skapte et traume i arabisk historie og politikk. Dette la igjen forholdene til rette for antisemittiske fiendebilder. Andre forskere hevder at nasjonalsosialistene og ulike lokale islamistiske grupper allerede hadde introdusert og spredt antisemittiske forestillinger i regionen i stort omfang da konflikten brøt ut. Dette påvirket hvordan konflikten ble forstått: den ble tolket med antisemittiske briller. Utgangspunktet her er altså at den antisemittiske propagandaen fra slike grupper hadde vunnet bredt nedslagsfelt i befolkningen da krigen sluttet i 1945.

Sions vises protokoller

Selv om antisemittismens årsaker er omstridt blant forskere, foreligger det ingen uenighet om at antisemittismen har blitt svært utbredt fra 1945 til i dag. Et godt eksempel på dette er spredningen av det antisemittiske dokumentet Sions vises protokoller. Protokollene er et falsum, som påstår at jødene arbeider for å overta verden. Som nevnt ble dokumentet utgitt for første gang på arabisk midt i 1920-årene, på et tidspunkt da det allerede var oversatt og spredt i store opplag over hele Europa.

Etter at den israelsk-arabiske konflikten ble intensivert i 1948, har protokollene og annen antisemittisk litteratur utkommet i massivt omfang i Midtøsten. Bare i Egypt utkom det i årene mellom 1956 og 1967 hele 50 bøker basert på Sions vises protokoller. Etter 1967, da Israel beseiret Egypt, Syria og Jordan i den såkalte seksdagerskrigen, tiltok spredningen av slik konspirasjonslitteratur ytterligere.

Forestillingen om en jødisk verdenskonspirasjon har også preget islamsk ekstremisme, inkludert i terrororganisasjoner som Al Qaida. Den islamistiske organisasjonen Hamas i Palestina siterte protokollene i sitt Charter (grunnlagsdokument) fra 1988. Slike forestillinger har også kommet til uttrykk i populærkulturen. Høsten 2002 sendte egyptisk fjernsyn en dramaserie på 41 episoder, hvor store deler av innholdet var basert på Sions vises protokoller.

Holocaustbenektelse

Et annet fenomen som har vært utbredt i Midtøsten etter 1945, er holocaustbenektelse. Ifølge historikerne Meir Litvak og Esther Webman har ulike former for holocaustbenektelse kommet hyppig til uttrykk fra 1950-årene frem til vår egen tid. Benektelsen har hatt flere varianter. På den ene siden finnes det bøker og utgivelser som eksplisitt benekter at Holocaust har funnet sted. På den annen side finnes det forfattere som anerkjenner at drap på jøder skjedde, men som setter spørsmålstegn ved antall ofre og om nazistene førte en systematisk utryddelsespolitikk.

Holocaustbenektelsen i Midtøsten har i større utstrekning preget den etablerte politiske debatten i etterkrigstiden enn hva som er tilfelle i Europa og Nord-Amerika. Faktisk har sentrale politikere og statsledere selv tatt del i benektelsen. I 1964 erklærte Egypts president Nasser til det tyske tidsskriftet National Zeitung at «intet menneske, ikke engang det enkleste, tar løgnen om at seks millioner jøder ble myrdet seriøst.» I 2011 fastslo en egyptisk toppolitiker overfor Washington Post at Holocaust er en myte og at Anne Franks dagbok er en forfalskning. Samtidig finnes det også flere statsledere i Midtøsten som har tatt offentlig avstand fra holocaustbenektelsen.

Et vesentlig skille mellom holocaustbenektelsen i de arabiske landene og i Europa og Nord-Amerika er også knyttet til formålet med historieforfalskningen. Vestlige holocaustbenektere har stort sett hatt høyreekstreme politiske sympatier og hatt ønsker om å rehabilitere Hitler og nasjonalsosialismen. Benektere i Midtøsten har derimot liten interesse for nazismen i seg selv: de søker først og fremst å angripe sionismen og staten Israel.

Last ned tekst / Skriv ut

OPPGAVER

1. I teksten påpekes det at jøder og kristne ble utsatt for diskriminering under muslimske herskere i førmoderne tid. Hva var likt og forskjellig fra det kristne Europa?
2. Hvilke former for antisemittisk propaganda ble introdusert i Midtøsten i mellomkrigstiden?
3. Hvilke nedslagsfelt har antisemittismen i dagens Midtøsten? På hvilke måter skiller dette seg fra dagens Europa?