Holocaustbenektelse

Etter andre verdenskrig har antisemittismen gjennomgått betydelige endringer. Etter Hitler-Tysklands nederlag foregikk det et større oppgjør med nazismen i Europa. Som et resultat av dette ble det mindre rom for åpne antisemittiske ytringer. Antisemittiske forestillinger har derfor i etterkrigstiden gjerne kommet til uttrykk på en mer fordekt måte og blitt fremstilt som en form for «historieformidling» eller «samfunnskritikk».

Et av de nye temaene som har dukket opp i antisemittismen etter 1945, er holocaustbenektelse – påstander om at Hitler-Tyskland ikke gjennomførte et systematisk folkemord på de europeiske jødene under andre verdenskrig. Denne teksten har som formål å forklare hva holocaustbenektelse er, og hvorfor det dreier seg om historieforfalskning og ikke seriøs forskning.

Hva er Holocaustbenektelse?

Holocaust er det mest veldokumenterte folkemordet i verdenshistorien. Det eksisterer tusenvis av dokumenter og fotografier, vitneavhør av tidligere fanger, tilståelser fra de nazistiske gjerningspersonene, levninger fra tilintetgjørelsesleirene, fysiske spor etter massehenrettelser, dagbøker, gjenstander og andre kilder som til sammen gir kunnskap om grusomhetene som ble begått.

Det finnes også en enorm mengde forskningslitteratur som belyser i detalj hvordan den nazistiske drapspolitikken foregikk på forskjellige steder i det tyskokkuperte Europa. Historikerne er langt ifra alltid enige om alt. Mange spørsmål knyttet til Holocaust blir fremdeles debattert. Det absolutt alle seriøse forskere imidlertid er enige om, er at omtrent 6 millioner jøder ble myrdet, og at dette skyldtes en systematisk nazistisk drapspolitikk.

Holocaustbenektelse dreier seg om et forsøk på å avvise at nazistene utførte en systematisk drapspolitikk overfor jødene. Benekterne hevder at Holocaust er en «myte» som er skapt i ettertid av «korrupte» historikere og massemedier. Ifølge Sine Molbæk-Steensig ved Dansk Institute for Internationale Studier bygger holocaustbenekterne sin argumentasjon på tre hovedpåstander: 1) De hevder at tallet 6 millioner er sterkt overdrevet – at det ikke døde 6 millioner jøder, og at det var jødenes egen skyld at de ble forfulgt. 2) De påstår at det ikke ble bygd gasskamre for å myrde jøder. 3) De konkluderer med at Hitler selv ikke beordret utryddelsen av jødene, som dermed ikke var offisiell nazistisk politikk.

Holocaustbenektelsens historie

Forsøket på å holde Holocaust skjult foregikk allerede under andre verdenskrig, på det tidspunktet da den nazistiske drapspolitikken ble iverksatt. Nazistene gjorde det de kunne for å skjule drapene for omverdenen. Mot slutten av krigen ble det faktisk dannet egne SS-enheter som hadde som oppgave å slette sporene etter grusomhetene, blant annet i de nazistiske utryddelsesleirene.

Kort tid etter nazismens sammenbrudd utkom de første bøkene som benektet Holocaust. I 1948 utga Paul Rassinier – som selv var aktiv i den franske motstandsbevegelsen under krigen – den første av en serie utgivelser der han hevdet at nazistene ikke sto bak en systematisk drapspolitikk overfor de europeiske jødene. Rassiniers skrifter har hatt stor betydning for senere holocaustbenektere. Ifølge idéhistorikeren Håkon Harket er det knapt «en eneste av dem som ikke vedkjenner seg sin gjeld til Rassinier».

De tidlige holocaustbenekternes utgivelser var gjerne amatørmessige og fremsto som politiske propagandaskrifter. Fra 1970-årene og fremover har holocaustbenekterne derimot i økt grad forsøkt å fremstille sin egen virksomhet som seriøs vitenskap. Et eksempel her er Arthur R. Butz´ bok The Hoax of the Twentieth Century fra 1976. Boken var utstyrt med referanser og litteraturliste, og tonen var tilsynelatende «saklig og objektiv». Nærmere undersøkelser viser imidlertid at forfatteren brukte nøyaktig de samme fremgangsmåtene som tidligere holocaustbenektere. Han tok utgangspunkt i en forhåndsbestemt konklusjon om at utryddelsen av de europeiske jødene var en stor propagandaløgn. Butz fremmet også antisemittiske påstander i boken. Blant annet hevdet han at jødene var en av de mektigste gruppene i verden.

Som et ledd i forsøket på å fremstille holocaustbenektelsen som seriøs vitenskap ble det i 1979 dannet et institutt i USA, Institute for Historical Review. Instituttet var ledet av sentrale holocaustbenektere og er blant annet blitt beryktet for å ha utgitt «rapporter» som påstår at det ikke foregikk gassinger i Auschwitz. Påstandene er blitt grundig tilbakevist. Personene som utførte undersøkelsene, hadde heller ikke faglig kompetanse på feltet. Dagens holocaustbenektere bruker likevel disse rapportene til å påstå at gasskamrene ikke ble brukt til å ta livet av jøder.

Holocaustbenektelse idag

I våre dager spres holocaustbenektelse på global basis, blant annet ved hjelp av nettsider, blogger og på sosiale medier. Ifølge United States Holocaust Memorial Museum er internett i dag hovedkilden til holocaustbenektelse og en hovedarena for nyrekruttering til slik virksomhet. På nettsteder som YouTube ligger det en rekke videoer som slår fast at Holocaust er en «myte». Holocaustbenektelse formidles også gjennom såkalte konspirasjonsnettsteder. I 2010 trykte for eksempel det norske nettstedet Nyhetsspeilet en tekst der det ble hevdet at «hele holocaust-historien er temmelig muggen» og at det er «i menneskehetens interesse at slike myter som holocaust nå blir avslørt […]» Internett har altså bidratt til å gjøre holocaustbenektelse mer tilgjengelig.

I den vestlige verden spiller holocaustbenektelse særlig en sentral rolle i høyreekstreme og nynazistiske miljøer. Den nordiske nazistiske organisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen har blant annet trykket flere artikler som benekter at mordet på jødene fant sted. Holocaustbenektelse har også blitt svært utbredt i Midtøsten.

Mottiltakene mot holocaustbenektelse varierer fra land til land. Enkelte stater – blant annet Tyskland og Østerrike – har gjort benektelse forbudt. I februar 2006 ble for eksempel den kjente holocaustbenekteren David Irving dømt til tre års fengsel for holocaustbenektelse av en domstol i Wien. I andre land er ikke et generelt lovforbud blitt innført, hovedsakelig av hensyn til ytringsfriheten. Dette betyr imidlertid selvsagt ikke at disse landene oppfatter benektelsen som akseptabel.

Hvorfor holocaustbenektelse er antisemittisme

Hvorfor benektes Holocaust? Selv om holocaustbenekterne liker å fremstille seg som «saklige» og «objektive» historieforskere, dreier deres virksomhet seg ikke om å drøfte historien på seriøst grunnlag. Holocaustbenektere driver ikke revisjon av historien, men historieforfalskning: de ser bort fra kilder, manipulerer kilder og avviser tidligere forskning som ikke passer med deres egne synspunkter.

Holocaustbenektelsen hviler dessuten i seg selv på en antisemittisk logikk. En tilbakevendende påstand blant benekterne er at det finnes en internasjonal, jødisk sammensvergelse som holder «sannheten» nede. Det blir påstått at jødene kontrollerer mediene, universitetene og pengemakten, og at de bruker sin makt til å forme historien i sitt bilde. Ofte, om ikke alltid, er holocaustbenekterne selv knyttet til antisemittiske organisasjoner. Et viktig motiv bak holocaustbenektelsen er nettopp målet om å gjenopplive nazismen og fascismen. For å kunne gjøre dette er man avhengig av at kunnskapene om nazistenes forbrytelser svekkes.

Last ned tekst / Skriv ut

OPPGAVER

1. Hva er holocaustbenektelse? Hvilke påstander sprer benekterne?
2. Teksten påpeker at Holocaust er det mest veldokumenterte folkemordet i europeisk historie. Hvilke kilder bruker historikere som forsker på det som skjedde?
3. Holocaustbenektelse er nært knyttet til antisemittisk konspirasjonstenkning. På hvilken måte?
4. I dag er det ikke uvanlig å støte på holocaustbenektelse på sosiale medier. Hvordan bør man imøtegå slike påstander? Bør benekterne møtes med argumenter eller ties i hjel? Drøft.